Klorering
Vannbehandlingsprosessen og desinfeksjonsprosessen som benytter fritt klor kalles for klorering. Dette er den mest anvendte desinfeksjonsmetoden i verden, og benyttes i kildevann med svært lav organisk forurensing. Klorering anvendes også for lukt- og smakskontroll, opprettholdelse av klare filtermedier, forebygging av algevekst, fjerning av jern og mangan, som forebygging av koagulering, og fjerning av hydrogensulfid.
Hvorfor måle klor?
Klor (Cl2) er et ideelt desinfeksjonsmiddel, da det er et svært sterkt oksidasjonsmiddel. Det å opprettholde et riktig restklornivå sikrer at konsumenten kan innta trygt drikkevann, mens et for høyt nivå av klor kan ha skadelige effekter. For mye klor kan resultere i miljøskader, i tillegg til å skade vår oppfatning av drikkevannet ved smak og lukt.
Klor som tilsettes vann reagerer og danner fritt klor eller kloraminer (dersom vannet inneholder ammoniakk) som:
- Vil fungere som svært potente bakteriedrepere.
- Fjerner metaller ved oksidasjon.
- Vil virke reduserende for ubehagelig smak og lukt.
Hvordan måles klor?
I dag måler de fleste klor ved bruk av den kolorimetriske DPD-metoden. Denne metoden benyttes for å måle både fritt og total klor. Instrumenter finnes i portabel form for feltbruk, i stasjonær form for laboratoriet, og for online sanntidsovervåkning. Svært mange norske vannbehandlingsanlegg benytter online klormåler som står installert på utløpet (CL17sc), i tillegg til at mange tar stikkprøver på laboratoriet ved bruk av spektrofotometer (DR3900). For å kontrollere klornivåer på ledningsnettet er det mange kommuner som også er utstyrt med portable klormålere (DR300).